Den lombardiske landsbyen

Alle sysler de med sitt, de trange gatene summer ikke av stemmer som de gjorde bare for noen få måneder siden. Det er lavsesong i Marzio. Litt for lav kanskje.
For høysesong er blitt til mellomsesong, og mellomsesong til lavsesong. Slakteren har forlatt den lille landsbyen, grønnsakhandleren er borte, og kiosken ved vaskeposten er lagt ned. Bare et par småbutikker er igjen. Men de tre torgbilene kommer trofast hver onsdag.

Hver onsdag kommer torgbilene til Marzio med sine delikatesser. Det har de forresten alltid gjort.
Også de små, koselige hotellene merker nedgangen. Milaneserne som befolket Marzio i sesongen er blitt færre. Før var det 6 hoteller, nå er det tre igjen. Men èn ting er ikke borte; den vesle landsbyens sjarm og gjestfrihet. Og den forsvinner ikke med det første.
Hele året er torget samlingspunktet, der møtes liten og stor. De minste leker foran kirken mens bestefar eller bestemor med et vaktsomt øye følger med. De har tid til å være barnevakt, og de elsker det. Pappa er på jobb, mamma gjør klar neste måltid. Slik har det alltid vært, og slik bør det kanskje være i en liten landsby 800 meter over havet, hvis man har råd?

Det er lavsesong i Marzio. Litt for lav kanskje. Inngangene under leskuret huser kommunens lille vaskeri, som enda brukes av de eldre konene i landsbyen.
De fleste er lykkelige. Presten haster forbi i sin lange, sorte kappe, på vei fra kirken til postkontoret noen få meter unna. Ja, for postkontor trenger de 250 sjelene må vite. I Italia altså! Ikke åpent hver dag lenger, tiden har innhentet Marzio også, men åpent nok til at de er tilfreds.
Ønsker du en croissant, en dobbel espresso og kanskje en liten digestiv, kan du ta den på plassen foran albergo Milano, eller på verandaen med panoramautsikt i albergo Vittoria litt lenger oppe i veien. De små familiedrevne hotellene tar imot deg med åpne armer, og steller godt for deg. Har du vært der en påske glemmer du aldri den 13-retters store påskelunsjen i albergo Milano. Vel og merke ikke som koldtbord. Nei, som enkle, lette småretter servert i passelige mengder. Så kan du samtidig nyte spisesalens storslåtte utsikt mot Sveits.

Vinutvalget i Albergo Milano er enda større enn i Vittoria, men også her lagres prestisjeviner stående. Helt vanlig i Italia. Driveren av hotellet er tydelig stolt over vinutvalget.
Og er du glad i et godt glass vin stikker du ut i resepsjonen og plukker ut en 15 år gammel Barolo eller kanskje en Brunello. Eller hvorfor ikke en Picolit med håndskrevet, nummerert etikett. Denne fantastiske dessertvinen som bare overgås av en Chateau d’Yqem, eller en trockenbeerenauslese. Vinutvalget er i seg selv et lite skattekammer.
Inn kommer rettene; de møreste mest smakfulle skinker og pølser, russisk salat som den italienske heter her, havets frukter, pateer, pannekake med bacon og en deilig saus, roastbeef med stekte poteter og salat, ravioli, geitekidd med fenikkel og alt hva det nå er. Så deilige friske jordbær med is, og tilslutt den allestedsværende påskekaken og en dobbel espresso. Men du må regne med en 4-5 timers seanse!

Pensione la Betullas blomsterprakt er som den alltid har vært. Men det makrobiotiske kurstedet er nedlagt. Idag dyrker Nella Valenza sine lidenskaper; maling, poesi,musikk og blomster. En verdig og for henne naturlig pensjonisttilværelse.
I pensione La Betulla er det stille nå. Der hvor praten gikk livlig mens Nella Valenza tillaget og serverte de deiligste og mest helsebringende makrobiotiske retter, er bare atmosfæren tilbake. Den forsvinner aldri.

Nellas makrobiotiske kjøkken var viden kjent. Klientene kom langveisfra til dette kurstedet 800 meter over havet. Og mange ble leget her. Det sørget Nellas bruk av urter, ekstrakter og rene råvarer for.
I dag steller Nella med sitt, med sine lidenskaper, og sine katter. Maler de nydeligste akvareller, ofte små landsbyer som Marzio som klynger seg fast til fjellet.

Nella maler de fineste akvareller, her en landsby ved et fjellvann, utsikt fra et vindu. På en utstilling for 30 år siden kunne hun solgt bildene for rundt 2 000 kroner stykket. Men Nella har aldri villet selge bildene. Hun har alltid gitt dem bort!

Nella steller med sitt, med sine lidenskaper, og sine katter. Som pensjonist på 85 år trives hun med det. Livet er roligere nå
Eller hun utfolder sitt poetiske talent med å skrive små lyriske, stemningsfulle dikt:

Kanskje avslutter hun dagen med noen selvkomponerte, improvisert pianostrofer. Og blomster, blomster elsker Nella. I alle farger og fasonger, men nøye og gjennomtenkt satt sammen til de symfonier av farger de alltid blir. Man har lov til dette når man er fem og åtti, og har stelt for andre nesten hele livet. Og flere enn èn har hun leget med sine selvkomponerte makrobiotiske retter.

Nellas makrobiotiske lunsj passer kanskje ikke alles smak, men som et ledd i en makrobiotisk kur er den uvurderlig.
Det lille kurstedet var stedet man valfartet til, ikke bare for å bli leget, men også for å stille nysjerrigheten og sulten. Hva var nå så spesielt med denne makrobiotiske maten av rene, naturlige råvarer? Og hvorfor kunne man spise det og ikke det. Nella svarte tålmodig alle som spurte. Og hun gjorde det med en viss autoritet, en av Italias mest anerkjente som hun var. Ja langt inne fra Sveits kom de, klientene. Men det var da, nå er det minnene, stillheten og harmonien som rår.

13 retters soppmeny på Albergo Vitoria, en uke til ende!

En 13-retters ukelang soppfestival i Albergo Vittoria glemmer man ikke. Her litt av utvalget, hvor de fleste rettene har et innslag av sopp, fersk, tørket eller syltet.

Støvet får ligge på flaskene, det gir et godt preg av uberørt lagring. Legg merke til Barbarescoen fra 1962. Neppe drikkbar, etter lang stående lagring.

På peishyllen i Albergo Vittoria står et svært spennende vinutvalg. Antagelig ikke mye drikkbart etter mange år over en oppvarmet peis, men det viser prestisjeviner. Her ser vi både Barolo fra 1975, Barbera d’Alba fra 1985, og andre kjente italienske viner.
Kommer du om høsten er albergo Vittorias soppfester det store, ja for det er det det er, en fest. Skogen rundt Marzio er et yndet sopp- og viltområde. Med hare og villsvin som favoritter.

Steinsoppen til soppfesten er nettopp ankommet. En uke er sopp det viktige på spisekartet i Albergo Vittoria.
En soppaften, eller “Il festival del Fungo” er en opplevelse som sitter. Også her 13 retter, nøye sammensatt og akkurat passe for en nordboers mave. Et lykketall i Marzio fant vi ut.

Også syltet sopp inngår i menyen. Av de forskjelligste slag, og tilberedt på de mest smakfulle måter.
For lykkelig er du også når “festivalen” er over. Lykkelig og mett. Og satte vertskapet ekstra stor pris på deg, det gjør de forresten ofte, ja da vanket det en liten pæresnaps til kaffen. Inntatt på terrassen hvor mørket og stillheten råder.

Etter soppfesten er det deilig å innta en espresso og kanskje en liten Poire William på terrassen, og beundre utsikten mot Sveits.

Vist 863 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Et veldokumentert og godt skrevet innlegg som jeg håper mange tar seg tid til å lese.

Helt enig med Otto, Terje kan kunsten med å beskrive det gode liv i Italia. Jeg fikk nesten lyst til å dra nedover omgående…og unne meg en liten 14 retter med vin og grappa. :-)

Nye bilder